Galileo’s Gåte

Galileos Gåte

 

Galileo var en av verdenshistoriens fremste vitenskapsmenn. Han er en av mange ivrige forskere som har utviklet vår forståelse av universet og vår plass i det. Vi finner ham i sitt arbeidsværelse, i huset til Medici familien, der han studerer planetenes bane rundt solen og prøver å bekrefte eller avkrefte Kopernikus’ teori om at solen er sentrum for universet, ikke jorden, slik datidens konsensus hevdet. Men Kopernikus var ikke den første til å fremlegge denne teorien. Den greske astronomen og matematikeren Aristarchus proklamerte dette nesten tre hundre år før Kristus. Selv om han plasserte alle planetene i riktig rekkefølge ut fra solen, kun med observasjoner med det blotte øye, trodde ikke hans samtidige på ham.

Aristarchus påsto nemlig at de andre stjernene på himmelen også var brennende soler, bare veldig mye lenger unna. Dette ville gjøre universet uendelig stort, og det kunne hans samtidige ikke gå med på. Dermed ble Aristoteles’ verdensbilde, med mennesket og jorden i sentrum, stående i nesten to tusen år, frem til Galileo, med sitt nyutviklede teleskop, kunne bekrefte teorien en gang for alle.

En annen samtidig greker, ved navn Demokrit, teoretiserte om det absolutt minste i universet. Han kalte det atomet, det udelelige. Senere har vi funnet ut at selv atomet kan deles opp i blant annet protoner og nøytroner, som igjen kan deles opp i kvarker. Og her starter kvantefysikken, som ble oppdaget av den tyske fysikeren Max Planck på slutten av attenhundretallet. Han ga oss noen måleenheter, slik at vi kan prøve å forstå deres reaksjonsmønstre. En av dem er planckelengden, den absolutt minste enheten vi kjenner til.

Galileos gåte går ut på å finne ut hvor mennesket befinner seg på skalaen mellom hele det observerbare universet og planckelengden, som er det absolutt minste vi kjenner til. Er vi nærmest det største, eller er vi nærmest det minste? Du kan tygge litt på den, så kommer vi tilbake til spørsmålet senere i historien.

Det observerbare universet er ufattelig stort, og det dør en stjerne omtrent hvert sekund. Da dør også alt liv i forbindelse med det solsystemet. Det samme vil skje med vår sol om omtrent fem milliarder år. Har vi da en moralsk forpliktelse til å ta vare på livet på jorden, når det uansett en dag vil bli tilintetgjort? Før den tid vil det med all sannsynlighet også komme mange naturlige masseutryddelser, slik det har skjedd fem ganger tidligere de siste fem hundre millioner årene.

Supervulkaner har tidligere endret jordens klima fullstendig, og få arter har klart overgangen. Men det har også vært organismer som har endret klimaet betraktelig og forårsaket en masseutryddelse. Den første var en bakterie som utviklet fotosyntesen for omtrent to milliarder år siden. Den produserte etter hvert så store mengder oksygen at de andre encellede organismene på jorden ikke klarte å tilpasse seg den nye atmosfæresammensetningen. Oksygenet var rett og slett giftig for dem, og de døde i hopetall. Opptil åtti prosent av jordens arter ble utryddet.

Samtidig som denne masseutryddelsen pågikk, skjedde det noe svært spesielt. Livet på jorden hadde nemlig nådd et platå for utvikling. For at artene skulle utvikle seg videre, måtte de finne nye proteiner som kunne brukes som byggesteiner i kroppene deres. Denne prosessen er derimot meget energikrevende, og all energi cellene klarte å produsere ble brukt til å opprettholde kroppene deres. Det var derfor ingenting til overs til å utforske nye proteiner.

Men en dag ble en bakterie svelget av en større encellet organisme, og de begynte en perfekt symbiose der bakteriens avfallsstoffer ble til energi for cellen, og omvendt. Dette gjorde at de i fellesskap kunne utnytte den ekstra energien til å utvikle nye proteiner og utvikle seg videre, til alle flercellede organismer på jorden i dag, som for eksempel mennesket.

 

Inne i kroppen vår eksisterer det milliarder av andre organismer og bakterier. Faktisk er brorparten av cellene i kroppen vår andre organismer. Vi er et helt økosystem, en hel jord, som vi lever i symbiose med. Men når fremmede bakterier prøver å innta kroppen vår, forsøker vi å ta livet av dem med moderne medisin. Men har vi egentlig mer rett til å leve enn bakteriene som inntar oss? Vi er jo tross alt jordens bakterie.

 

Vi er den andre organismen i verdenshistorien som har klart å produsere en masseutryddelse. Denne gangen er det ikke oksygen vi produserer, men karbondioksid, metangass og andre drivhusgasser som driver klimaendringene fremover og ødelegger livsgrunnlaget for tusenvis av arter. Ville ikke jorden vært bedre for alle andre uten oss?

 

Men hvor vanlig er egentlig liv ute i universet? For ikke lenge siden ble det slått stort opp i medier over hele verden at forskere fra Cambridge, med over nittini prosent sannsynlighet, hadde funnet liv på en annen planet i galaksen vår kalt K2 18 B. Funnet ble derimot, til manges skuffelse, tilbakevist fra flere hold bare dager etterpå, og liv på andre planeter er fortsatt bare en teoretisk mulighet.

 

Men hvor blir det av de andre livsformene der ute? Det lurte Enrico Fermi på, og det ble kjent som Fermi paradokset. Han lurte på om det finnes noen store filtre som kan forklare hvorfor vi ikke ser liv på andre planeter. Er liv generelt ekstremt sjeldent? Er sivilisasjoner svært sårbare, slik at de ikke rekker å eksistere lenge nok til at vi kan oppdage dem?

 

Det finnes mange forklaringer på dette, men kan en av de fremste forklaringene være at avansert liv er ekstremt sjeldent? Symbiosen mellom bakterien og cellen, som gjorde at videre utvikling ble mulig, har kun skjedd en gang i verdenshistorien. Det var et lykketreff av et møte på rett sted til rett tid, som alle flercellede organismer på jorden kan være takknemlige for.

 

Det har ført til utallige arter, noen av dem har til og med utviklet bevissthet og selvbevissthet. Speiltesten, som flere dyr har bestått, også tre arter av maur, viser at det finnes mange skapninger på jorden som er selvbevisste. Men mennesket er den eneste arten vi vet om som er bevisst på universet. Det gjør kanskje mennesket litt spesielt. Så vidt vi vet, er vi universets eneste måte å være bevisst på seg selv.

 

Derfor bør vi kanskje prioritere menneskets liv over en bakteries. Men mennesket er fortsatt jordens bakterie, og hvis vi fortsetter å ødelegge den, ødelegger vi samtidig livsgrunnlaget vårt, slik en ekstern bakterie kan ta livet av oss. Vi burde kanskje derfor gå inn i en symbiose med jorden, slik bakterien en gang gjorde med cellen for to milliarder år siden.

Slik kan vi fortsette å utforske universet og, før solen vår imploderer, la det forstå seg selv.

Svaret på Galileos gåte er at vi er hundre millioner ganger nærmere det observerbare universet enn Plancke-lengden. Symbiosen mellom bakterien og cellen, som skapte alt avansert liv på jorden, befinner seg derimot helt i midten.