Sim City

Filosofen Nick Bostrom argumenterte for noen år siden om at vi lever i en simulering. Argumentet går som følger: Hvis vi antar at det finnes utallige sivilisasjoner der ute i verdensrommet og flere av disse simulerer verdener med selvbevisste skapninger, vel da er det mange flere simulerte universer enn ekte, for det kan bare være et ekte, mens det kan være utallige simulerte som igjen kan simulere nye, og da er sannsynligheten for at vi befinner oss i det ekte universet, veldig liten. Vår kjente og kjære astrofysiker og vitenskapsformidler Niel deGrass Tyson feks, mener det er en overhengende sannsynlighet for at vi nettopp befinner oss i en av simuleringene.

Men tanken om at vi lever i en simulering er ikke ny. For snart to og et halvt tusen år siden gjorde Platon seg opp noen tanker, som ble historien om huleligningen. I denne historien sitter det mennesker lenket sammen, med ryggen til et bål. Hele deres verden er skyggene fra bålet som danser på huleveggen. Men en dag er det et av menneskene som river seg løs fra lenkene sine og går ut av hulen og ut i verden. Der ser han verden for hva den egentlig er og synter seg tilbake for å fortelle de andre, men de tror ikke på han og forblir i hula.

Men det er ikke bare oss i vesten som har tvilt på virkeligheten, den kinesiske filosofen Zhuangzi, som levde på samme tid som Platon, drømte en natt at han var en sommerfugl, og da han våknet var han usikker på om han var en sommerfugl som drømte at han var et menneske eller omvendt.

I denne visualiseringen av en simulert verden har vi tatt utgangspunkt i monopolbrettet, som en metafor på hvor urettferdig denne simuleringen er. Det er jo ikke sånn at vi blir født inn på et tomt brett, men folk har jo spilt monopol i tusenvis av år, så alle eiendommer er tatt og det er hus og hoteller overalt. Noen blir født med et forsprang og sølvskje i munnen, ved å arve et hus eller et helt hotell. Mens andre får en mye vanskeligere oppvekst med en narkoman mor, eller har andre store utfordringer i livet.

I Norge har vi heldigvis stor sosial mobilitet, dvs hvor stor sannsynligheten er for å klatre oppover i de sosioøkonomiske lagene om man er født i de nederste, og omvendt. Til stor kontrast til andre steder i verden som USA, India og Dubai, der du er mer eller mindre låst til ditt samfunnslag.

Men for å komme deg oppover i samfunnet, må du spille spillet klokt. Du må vite hvilke regler som gjelder. Noen er skrevne, som i Bibelen eller De Norske lover osv, andre er uskrevne, som hvilke oppgaver du må gjøre på jobben, og hvilke du kan gi faen i. De skrevne kan få deg sendt rett til helvete eller kasta i fengsel og her er det store forskjeller på hvor høy sannsynlighet det er for domfellelse. Er du født pen feks, er sannsynligheten mye lavere for å havne i fengsel, enn hvis du ikke er det. Er du derimot en svart mann i USA, er sannsynligheten 1 til 3 for at du havner i buret i løpet av livet. Som latino er det 1 til 6, mens for en hvit mann er det 1 til 20.

Om du en gang blir fanget av politiet for å ha gjort et innbrudd sammen med en venn feks, så er det utarbeidet en strategi for å oppnå minst mulig fengselsstraff, og denne strategien viser seg å forklare mye av adferden til både mennesker og dyr. I game theory, eller spillteori som vi sier på norsk, er det et eksperiment som heter «Prisoners Dilemma». Det går ut på å finne den beste strategien hvis du og vennen din blir tatt av politiet og satt på hvert deres forhørsrom og blir bedt om å tyste på den andre. Da er det fire mulige utfall. Begge tyster: da får begge 3 år i fengsel, begge holder kjeft, da får begge 1 år i fengsel, men om du eller vennen din tyster og den andre holder kjeft, så går den ene fri og han andre får 5 år med vann og brød. Når du ikke aner hva vennen din gjør, eller hvor gode venner dere faktisk er, lønner det seg matematisk å tyste, da vil du ha størst sannsynlighet for minst mulig år i buret. Men, hvis du derimot spiller dette spillet flere hundre ganger, så er det en annen taktikk som utmerker seg som den overlegne.

For å finne ut av den beste strategien har matematikk professor Steven Strogatz ved Cornell universitetet utviklet en simulert konkurranse. Han inviterer matematikere og andre spillteoretikere til å lage forskjellige strategier som deretter blir satt opp mot hverandre i en simulering. De beste strategiene er de som starter med å holde kjeft, men som tyster om den andre gjorde det mot den, i forrige runde. Den aller beste strategien har i tillegg en tilgivelsesgrad på 10%, der den da en av ti ganger ikke tyster på motparten, selv om den andre gjorde det mot den i forrige runde. Dette har stor overføringsverdi til den «virkelige» verden og er en av grunnene til at jeg tror at man er snillere på små steder, enn i storbyer, fordi man rett og slett spiller «Prisoners Dilemma» oftere med de samme menneskene og dermed har mye mer å tjene på å være snille med hverandre.

Men hva er så målet i dette spillet vi lever i? Er det penger og eiendom som i monopol, er det kjærlighet, selvrealisering eller å komme til Gud i himmelriket? Uansett hva som er din «Mission», så er det en ting som er avgjørende for å øke sannsynligheten for å lykkes og det er informasjon. Om du kjenner kjærlighetsspråket til kjæresten din, øker du sannsynligheten for at forholdet lykkes, har du et innside tips, kan du gjøre det skarpt på børsen, kjenner du dine styrker og svakheter, kan du nå langt ved å spille på de og kan du bibelen utenat blir sikker Gud jævlig imponert!

Men har du egentlig kontroll over ditt eget liv i dette simulerte spillet? Hvordan kan du vite at du er en «Main Charecter», og ikke bare er en karakter i noens andres liv? Og hvordan kan du vite at du ikke bare er en AI som drømmer at hun er Platon som drømmer at han er en sommerfugl, som drømmer at den er deg?

Uansett så må du spille med de korta du har fått utdelt etter beste evne og kjøper du dette bildet, så får du jævlig gode kort på hånda!